Maritbe

Dette skal ikke være et klage-innlegg, for det er jeg ikke noe fan av. Jeg må bare få ut tankene mine litt..

Jeg sitter her, hjemme alene. Tankene strømmer fort frem da. Grunnen til at jeg er hjemme i kveld, er fordi jeg brukte all energien min idag på et cafebesøk med ei venninne. Så lite skulle til. Men jeg er glad jeg bare klarte det idag. Jeg ser faktisk på det som at jeg er veldig heldig! Det er ikke alltid jeg er så heldig. Godt å være ute og være sosial - ikke minst møte ei god venninne.

Jeg føler jeg ikke lever i min kropp - kanskje jeg lever i en annen sin? Det kan jo ikke være meningen at jeg skal ha denne kroppen. Hva er vitsen med det? Hodet mitt er helt i orden, hvorfor kan jeg ikke styre kroppen, slik at jeg kan bli et ordentlig menneske igjen? Jeg vil dra på cafe og møte venner, uten å måtte "svi" for det etterpå.

Jeg blir straffet av min egen kropp - fordi jeg er med vennene mine. Hvor er logikken i det?

Jeg savner å gjøre det jeg vil. Jeg kan ikke velge - jeg må bare høre på om kroppen. Dersom den ikke er helt enig, og jeg blir med på ting - da får jeg enda verre straff. Man tror det er verdt det der og da, men etter ukesvis i senga blir man litt lei..

Nå er jeg lei. Jeg vet jeg er heldig. Jeg kunne hatt det så mye verre. Men nå SKAL kroppen bli bra. Og jeg gleder meg ubeskrivelig mye <3

Jeg vil ha en normal kropp som fungerer slik den skal. Jeg vil gå på cafe med venninner. Jeg vil dra ut med venninner. Jeg vil gå turer. Jeg vil ha en jobb for en gang skyld. Jeg vil trene (noe jeg elsker!). Jeg er så glad i å trene, og jeg blir så lei meg når friske mennesker som vil trene, men ikke gidder fordi de ikke orker. Så sitter jeg her å skulle gjort SÅ mye for å gjort det, men kan ikke gjøre det.

Jeg vil gjøre ALT... Uten å tenke på konsekvenser.

Jeg vil leve livet.